Randi Høvik Næss
DE HELDIGE
1 Heldig
2 Ikke henne
3 Fast
4 Helt rolig
5 Sorte hull
6 Tull (I)
7 Tull (II)
8 Imellom oss
9 Imellom dere
10 Alleen
11 Skammekroken (I)
12 Skammekroken (II)
13 Tid
14 Det dyrebare
15 Oppussingen
16 Intervjuet
17 Miste
18 Elefanten
19 Krig
20 Tilfeldigvis
21 Utenfor (I)
22 Utenfor (II)
23 Det viktigste
24 Esken
25 Eie
26 Ikke sånn
27 Nær
28 Jakken
29 Stort og smått
30 Skam
31 Flytte
32 Hjelp
33 Forutseende
34 Tilbakemelding
35 Fremmed (I)
36 Fremmed (II)
37 Greit
38 På banen
39 I skogen
40 Fastboende
41 Blikkfang
42 Sukk
43 Ha
44 Ny
45 Veien hjem
1 HELDIG
Jeg er heldig. Vi er heldige alle vi som bor her i våre villaer og rekkehus – rolig og trygt, omringet av store hager med solstoler under frukttrærne. Det er så stille her om formiddagene når de voksne har dratt på jobb, når barna har syklet til skolen. En utenlandsk håndverker som legger brostein foran huset. En annen som står på et stillas og maler huset hvitt, kritthvitt. En au pair på vei ut med et barn til barnehagen eller med en eldre dame til legen. En vaskehjelp på vei inn for å ta fatt på støvsugingen, vindusvasken. Vinden som suser stille i skogen nedenfor. Ingen trafikk, bare en hund som bjeffer bak hekken når jeg går forbi – bjeffer til jeg er kommet bort til nabohuset. En annen hund som reiser seg med forventning i blikket når han hører at jeg kommer, og så legger seg skuffet ned igjen når han oppdager at det er meg. Vi er heldige vi som bor her. Heldige. Vi har stor bil i garasjen. Vi kan reise vekk når som helst. Bort fra alt sammen.
2 IKKE HENNE
Jeg sitter på en benk ved bussholdeplassen, og hun stiller seg foran meg så jeg ikke kan se om bussen kommer. Hun står like ved meg, med ansiktet vendt mot meg og sier at hun ikke orker å snakke med han som nettopp ringte tre ganger - han maser sånn. Jeg kommer ikke på noe å si, så jeg nikker og smiler forsiktig. Hun forteller meg at hun har kjøpt nye bukser. Hun har dem i en pose i hånden. Det lukter røyk av pusten hennes. Hun må skynde seg hjem, sier hun, for hun har så mye å gjøre. Jeg fortsetter å smile og lete etter ord. Jeg lurer på om hun er den samme som hun som begynte å snakke med meg på bussen en søndag morgen – hun som var i femtiårene, som hadde mørkerød, nesten blålig hud og tung svart sminke rundt øynene, som hadde røkt sterk tobakk og drukket noe enda sterkere, som hadde vært hos x-mannen som var dårlig og trengte hjelp, han som var så slem, som hun ikke var gift med lenger, fordi hun nå var gift med han som var på ski i marka, som hun skulle drikke kaffe med straks, hvis jeg kunne fortelle henne hvor det var en åpen kafé på denne tiden på en søndag - men det er ikke henne. Femtiåringen som står foran meg, har lys, diskret sminke, pen hud, flakkende blikk og en ny bukse i bæreposen. Jeg kommer fortsatt ikke på noe å si, så jeg nikker enda en gang og smiler med lukket munn, høflig, som en turist, en utlending som ikke forstår. Og det er sant at jeg ikke forstår. Jeg forstår at hun ikke vil snakke med masekoppen, men jeg forstår ikke at hun vil fortelle meg at hun ikke vil snakke med ham, at hun viser meg de nye buksene sine, at hun informerer meg om at hun må hjem fordi hun har så mye å gjøre. Jeg tenker på det mens jeg sitter på bussen. Jeg tenker på det hele veien til kafeen – at jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke.
3 FAST
Jeg bestiller en enkel cappuccino og setter meg ved et hjørnebord. Det er fredelig her på denne tiden av døgnet. En mann som leser avisen, en jente som sender tekstmeldinger. Rolig musikk fra en høyttaler høyt oppe på veggen over hodet mitt. Jeg noterer noen dialoger, skriver en plan for uken før jeg rusler hjemover mellom villaene og ned til skolegården.
Hun er 14 år og står for seg selv ved hovedinngangen, et godt stykke fra de andre. Hun kan ikke se dem. Hun kan jo ikke det når hun ikke er der! Det er alle enige om. Hvis de ikke hadde vært der, kunne hun vært alene, alene. Det hadde vært godt, men de er der. Sammen. I gemenskap. Gemen-skap. Hun er 14 og står alene. Nei, det er ikke sant. Det er ikke henne. Det er meg. Jeg er 14. Jeg står alene. Jeg står fast. Som busstoppet oppe ved veien. Den de drar fra når de skal til byen. Den de drar fra for å ha det gøy.
4 HELT ROLIG
Jeg leser et utdrag fra novellen hennes - bare noen få linjer, og likevel denne plutselige smerten. Er det misunnelse? Lengsel?
Hun skriver at han er den eneste. At andre menn hastet rundt med alle sine gjøremål – med henne som gjøremål, men ikke han – at han vender seg rolig mot henne, med øynene og de utstrakte armene åpne, rolige.
Min var aldri rolig – er aldri rolig, ikke på den måten – stille kanskje, men ikke med armene, øynene rolige. Fra første stund var blikket hans vendt ned, bort, som om det ble for mye. Sjenanse, tenkte jeg. Det er sjenanse. Det forandrer seg sikkert - med tiden, med årene. Det gjorde ikke det.
Jeg leser utdraget ferdig, og legger novellen fra meg på stuebordet. Da slår det meg – hvis det skjedde – hvis han en dag vender seg rolig mot meg - helt rolig, strekker armene mot meg – åpne, rolige armer - hvis øynene hans ser rolig inn i mine, helt rolig - da ville det blitt for mye - for meg. Da ville jeg måtte senke blikket, lukke øynene, slik han gjør når han danser, med knekk i knærne – lykkelig, avslappet.
5. SORTE HULL
– Er De god til å skrive?, spør den gråhårede damen. Hun sitter ved kafébordet til venstre for meg, inne på kjøpesenteret. Hun er svær, bredskuldret som en mann, og øynene hennes er sorte og strenge. Hun reiser seg og tar med seg vasen fra bordet.
– Hvis De sier ja, skal De få en blomst! Hvis De sier nei, skal De få en blomst!, sier hun og slår vasen så hardt ned i bordet mitt at vannet spruter over den åpne kladdeboka.
– De må ikke tro at jeg liker Dem!, roper hun til en jente som går forbi. Jenta hopper unna.
– Pell Dem vekk!, sier hun og balanserer på tå tilbake til bordet sitt, med armene ut til siden.
Hun har ikke drukket. Det er verden som er full av sorte hull.
Jeg reiser meg og tar på meg jakken. Hun går mens jeg pakker sammen. Jeg setter meg ned igjen, rydder litt i vesken, tar meg god tid.
Jeg ser henne idet jeg runder svingen. Hun står ved utgangsdøren, og klapper en brun labrador. Den drar i halsbåndet, som er festet til trappegelenderet, for å komme nærmere henne. Hånden hennes stryker fram og tilbake på den myke pelsen. Fram og tilbake. Hunden stiller seg tett inntil henne og bøyer hodet.
– Hva sier du, gamle venn?, sier hun. – Skal vi ta følge?, så går hun ut døren og hunden følger henne. Med blikket.
6 TULL (I)
– Og jeg som hadde gledet meg til kaffe og sjokolade!, sier han og ser på kona med et skjevt smil. Kona, en 30-åring med store blå øyne og rødt, oppsatt hår, sitter ved kafébordet foran meg med sønnen, en 3-åring, ved siden av seg, og en mørkhåret venninne vis-a-vis.
– Det var ikke meg!, sier hun strengt, og nikker mot gutten, som har tatt en liten lekebil ut av jakkelommen, og kjører den fram og tilbake på bordet. - Det er lørdag! Han må få lov å kose seg litt!, sier hun. - Du kan jo kjøpe med deg noe herfra. De har konfektbiter borte i disken.
– Neida, sier han. Han smiler fortsatt. – Det går bra! Jeg bare tulla!.
Han har et pappkrus med kaffe i hånden og tar en slurk.
– Kom!, sier han til gutten og rusker han i håret. – Vi går på lekeplassen så damene kan skravle i fred.
Gutten tar med seg bilen og følger faren bort til døren. På vei ut, stopper han og vinker til moren. Hun vinker tilbake og smiler.
– Det var dårlig gjort!, sier den mørkhårede venninnen når døren smeller igjen. Tonen hennes er skarp.
– Hva da?, sier den rødhårede.
– Du vet hva jeg mener!, sier den mørke.
– Herlighet!, sier den rødhårede høyt, og himler med øynene. – Det var bare en sjokoladebit!
– Men det var ikke han som tok den! Du tok den selv! Jeg så det!, sier den mørke.
– Neimen, ærlig talt! Han er tre år! Han skjønner jo ingenting! Han hørte ikke engang at jeg sa det! Det var bare tull! Jeg må få lov å tulle litt!
7 TULL (II)
– Jeg måtte bare, sier hun med mørkt hår. Hun har kjøpt en hvetebolle og setter seg ned ved siden av den rødhårede venninnen. – Jeg ble så fristet!, sier hun. – Vi kan dele. Hun deler bollen i to med tommeltottene, og ser seg rundt mens hun spiser.
– Så du hvem som akkurat gikk ut døren?, hvisker hun. Hun har bøyd seg litt framover. Den rødhårede nikker. – Hun har bestemt seg for å flytte ut.
- Du tuller!, sier den rødhårede. – Hun er så dum! Det er så typisk henne! Først er hun little miss perfect, så går hun og ødelegger alt sammen! Kunne hun ikke bare holdt kjeft, og hatt det litt hyggelig i det stille?
– Det mener du ikke!, sier den mørke.
– Jo, vet du hva! Man trenger ikke å ødelegge alt på grunn av noe småtteri!
– Det er ikke sikkert det er småtteri for henne!, sier den mørke og det er irritasjon i stemmen hennes. – Hun ville uansett ikke klart å skjule det. Såntno´ blir alltid oppdaget!
Den rødhårede svarer ikke med det samme. Hun har tungen ut til siden, så det ene kinnet buler utover. – Dét er ikke sikkert, sier hun langsomt, og det lyser i de blå øynene hennes.
– Hæ?, sier den mørke og det er vantro i stemmen hennes. – Har du holdt på sånn, du óg?
– Ikke se så sjokka ut da!, sier den rødhårede. – Det er ikke no´ big deal!
– Jammen… hvor lenge da?, sier den mørke. Hun høres andpusten ut.
– Et år kanskje…, sier den rødhårede og smiler.
– Et år?, sier den mørke.
– Gi deg da! Det er ikke så spesielt!
– Jammen…seriøst? Vet du hva du holder på med?, sier den mørke
– Det er ikke no problem!, sier den rødhårede høyt.
– Hæ? Hva mener du?
– Det er bare tull da!, sier den rødhårede og nå er hun sint. – Det er ikke no´ seriøst. Bare ro deg ned! Det er ikke no´ big deal! Jeg bare koser meg litt. Det er alt, sier hun, stillere nå. – Det er bare litt…..tull.
8 IMELLOM OSS
Det blåser surt ute – høst – så jeg går inn på skolen og setter meg på en benk i gangen for å vente på barna. Han har kommet for å hente jentene sine, og hjelper den eldste med ytterjakken, joggeskoene. Vi har snakket sammen et par ganger. Nå har vi hilst – jeg med et hjertelig smil, han avmålt, distansert, med en rynke i pannen. Han synes det er slitsomt at jeg sitter der på benken – at noen hører på mens han snakker med jentene, noen som forventer noe av ham etter en lang arbeidsdag. Han er lei av meg allerede, etter bare to minutter – han som virker så hyggelig, han som jobber med store spørsmål som omhandler menneskeheten, sameksistens, ideer og prinsipper, alt som er spennende og viktig i verden, han som til og med har gitt meg et tips om noe han tenkte kunne være nyttig for meg i mitt arbeid, han som ikke bare er hyggelig selv, men som også har en kone som er minst like hyggelig, vennlig og klok, han, som er en mann som vil noe. Han vil noe med livet sitt. Han vil bare ikke snakke med meg.
Jeg prøver å gjøre meg liten, sitter så stille som mulig, later som jeg ikke hører det han og jentene sier, blar i en billedbok jeg finner på hylla ved siden av benken. Og jeg klarer det nesten, klarer nesten å forsvinne, for egentlig er jeg ikke i veien, egentlig er jeg ikke det mennesket som irriterer han, som gjør ham lei og utslitt - jeg er ikke den store irritasjonsfaktoren. Han har jobben og barna og kona og ideene og prinsippene og kollegaene og middagen og ryddingen og lekingen og badingen og leggingen og dokumentene, og jeg, jeg er ikke engang en prikk i horisonten – jeg er det verste av alt – jeg er ingenting.
9 IMELLOM DERE
Hun var først ut fra start. Straks startskuddet gikk, var hun ute, rask som en vind, men denne gangen var du rask du også, uten å åpne for hardt. Det var virkelig imponerende, særlig med tanke på skoene hennes. Det var skikkelig uflaks at hun hadde klart å få tak i akkurat de du hadde tenkt å kjøpe, de som ennå ikke har kommet i butikken. Hun må ha kjøpt dem i utlandet, eller på nettet, men du klarte å ikke miste fokus da hun viste dem til deg. Du holdt deg til planen, og gjorde akkurat det du har øvd på de siste månedene. Du satte opp farten og kom deg helt opp i ryggen på henne ved å få fram hvor fint lite du bryr deg om hvordan du ser ut. Det var hun ikke forberedt på. Det var derfor hun gikk hardere ut, og sa at hun nesten aldri går i butikker. Der var du jammen heldig! Du fikk akkurat den åpningen du hadde ventet på, og kunne smyge deg opp ved siden av henne og fortelle om jakken du hadde kjøpt, den du har fått så mange komplementer for, den som var litt dyr, men som du går med hele tiden. Jeg trodde du skulle klare å passere henne da du sa det. Du lå jo foran skjema, men hun er en luring. Det er ikke for ingenting hun har vært regjerende mester ti år på rad. Hun har alltid mer på lager, sparer krefter og kjører på når man minst venter det. Ikke rart beina dine stokket seg da hun fortalte om kjolen hun hadde kjøpt, da hun sa at den var så stilig at hun var blitt stoppa på gata, og avbildet i motebladet du er så begeistret for. Fantastisk at du klarte å holde tempo oppe etter det, holde tritt, ikke snuble! Du virka nesten uberørt. Utrolig imponerende! Du har virkelig jobba med å holde fokus, og det klarte du. Du holdt fokus hele tiden, hele veien - holdt fokus på dine egne arbeidsoppgaver, på din egen prestasjon og lot deg ikke affisere av hennes krumspring. Å fortelle henne om festen hun ikke fikk vært med på - hvor fantastisk gøy det hadde vært - var jammen et smart trekk! Du klarte å passere henne nesten uten å anstrenge deg, virka det som. Hun mista helt fokus da hun hørte det. Det var helt tydelig. Det du sa om at du var så fin på håret på festen, og hadde fått så mye skryt, var nok ikke fullt så smart. Dét var hun forberedt på, for det tok bare et ørlite sekund før hun fant fotfeste og fikk sagt at hun aldri rekker å føne det lange håret sitt før fester, fordi det er for tjukt og tar for lang tid når hun også har tre barn å ta seg av og hundrevis av aktiviteter. Hun har det! Hun er virkelig imponerende! Det var godt gjort av deg å se framover da du hørte det, fortsette å tenke på din egen prestasjon, og ikke på at hun løp forbi deg. Tenk at du kom på at du kunne ta fram mobilen og vise henne bilder av barna! Det er ikke mange som har så vakre barn som deg, og hun har jo ikke sett dem på mange år. Du tar dem aldri med lenger. De kunne jo finne på å komme på banen, og det hadde jo ødelagt alt! Mye bedre å vise bilde av dem. Det var virkelig snedig! Der fikk du tatt henne igjen, og fikk et skikkelig forsprang! Så vakre barn var hun overhode ikke forberedt på! Det så nesten ut som hun skulle falle. Det var bare så vidt hun klarte å holde seg på beina. Det er jo selvfølgelig litt juks at du har en mann fra sydlige strøk, en som ikke er herfra, men det gir jo barna nydelige, eksotiske trekk og det visste du å utnytte. Det var jammen flott levert! Virkelig elegant! Det tok tid før hun klarte å få opp farta igjen etter det. Det var først etter flere minutter at hun kom på at hun kunne spørre deg om jobben din, og da var hun langt etter sitt eget skjema. Du ble litt ustø på foten da du måtte innrømme at du var hjemme med barna, men du tok deg fint inn igjen da du sa at det var fordi mannen din jobber så mye. Det var veldig bra! Du klarte å holde tritt, holde tempo. Du fikk jo også nevnt at han tjener masse penger, massevis, og dermed hadde du kontroll da hun kom opp ved siden av deg igjen. Hun skjønte også at du ville ha hatt en strålende karriere hvis mannen din ikke hadde måttet reise så mye. Dét fikk du fram på en virkelig intrikat måte. Du har jammen noen triks på lur, du også! Du kjenner henne. Dette har du øvd på i årevis. Helt siden dere ble kjent på ungdomsskolen. Du vet når du bør holde igjen, og når du bør kjøre på. Det var bra at du klarte å holde følget helt til hun fortalte at hun hadde fått lederstilling. Lederstilling og tre barn! Hun kom langt foran deg da hun sa det. Det skal godt gjøres å hamle opp med noe sånt, men det klarte du! Jeg skjønner ikke! At du klarte å skifte bane som om ingenting var skjedd, kjøre opp farta, og begynne å snakke om ferien til Maldivene i november! Snakk om å gå i kjelleren og grave fram det man har! Strålende! Hun mista helt balansen da du gjorde det - kom helt ut av rytmen og ble hengende langt etter. En ny leder kan ikke dra på ferie. Det visste selvfølgelig du! Du var forberedt på alle eventualiteter! Fantastisk! Helt fantastisk! Jeg var sikker på at hun ville gi seg etter det. La deg kjøre på, og vinne, men det gjorde hun selvfølgelig ikke. Det er en grunn til at hun er regjerende mester. Hun skjerpa seg ordentlig, fokuserte på sine egne oppgaver, og la ut om hvor mye hun trener, hvor flink den personlige treneren hennes er. Hun er dyktig! Hun vet akkurat hva hun skal gjøre når det gjelder, men denne gangen gikk det ikke. Du har øvd på dette. Du var klar. Det var rett og slett nydelig den måten du snek deg sidelengs og klarte å spørre, sånn slentrende, nesten nonchalant, hva en personlig trener koster for tida – som om du ikke trenger en PT lenger, som om du klarer å disiplinere deg helt selv. Det er akkurat sånn man tar innersvingen! Perfekt gjennomført! Strålende timing! Hun måtte virkelig grave etter krefter da du gjorde det, fortelle deg at hun hadde trent så voldsomt en periode at det holdt på å gå galt, men at hun har lært, lært at det er hun som må holde styr på treneren, ikke motsatt. Hun kom seg langt foran deg igjen da hun gjorde det, og forventa overhode ikke at du ville ha noe som kunne matche det, ha mer på lager, mer å gå på. Det var fordi du gjorde det du hadde planlagt. Du visste av erfaring at det var nesten umulig å slå henne, at du måtte holde deg strengt til planen, holde igjen lenge, for så å kjøre på for fullt, kjøre på med blodsmak i munnen. Hun ble helt satt ut da du fortalte at du hadde trent så mye i fjor at det rett og slett var farlig, at du gikk så mye ned i vekt at legen vurderte innleggelse. Da visste hun rett og slett ikke hva hun skulle gjøre! Det ble bare armer og bein etter det, så jeg skjønner godt at hun falt. Imponerende at hun i det hele tatt klarte å reise seg etterpå, synes jeg. Du var jo så langt foran, langt foran både ditt og hennes skjema. Men at du orka å fortsette, fortsette å øke farten oppe på oppløpssida! Nei, vet du hva! Der imponerte du stort! Fantastisk den måten du liksom helt tilfeldig snudde deg og spurte ”Bor dere fortsatt på samme sted?”, slik at du kunne ta fram mobilen igjen, og vise henne bildene av huset, den schvære, kliss nye, kritthvite eneboligen. Du kjørte på, ga alt du hadde for å være sikker på å vinne, vinne med god margin, så det ikke skulle være tvil om hvem som vant, og det klarte du! Hun skjønte straks at løpet var kjørt. Det var lett å se. Hun ga bare helt opp, falt helt sammen, og lot deg løpe inn i mål med hendene i været. Herre Gud, så dyktig du er! Nei, vet du hva! Dette hadde jeg aldri trodd du skulle klare! For en prestasjon! Snakk om utklassing! Jeg ha´kke ord! Dette har du virkelig jobba for, trent hardt og lenge for å oppnå. Jeg tror ikke folk der hjemme er klar over hvor hardt arbeid som ligger bak en sånn prestasjon. Det er uker, måneder og år med knallhard jobbing for å komme opp på dette nivået, for å holde farta, for å mestre timingen, for å vite når man skal holde igjen, og når man skal gi gass. Det er ikke få tårer du har grått, men se nå hva du har fått til! Du klarte det! Du klarte det! Fantastisk! Helt utrolig! Det var fint gjort av henne å bøye seg ned og gi deg en klem da du hun skulle gå, takke for kaffen – kampen - takke for kampen! God sportsånd - det har hun alltid hatt. Veloppdragen og skikkelig. Dere ses neste uke til en ny runde. Det blir flott! Men da må du huske å være helt på topp, for da kommer hun til å være godt forberedt, vet du! Mye bedre forberedt! Men nå kan du vel spandere på deg et smil? Kom igjen da! Skal du ikke reise deg og vinke til publikum? Ta seiersrunden så vi kan klappe for deg? Jo, kom igjen da! Nei, du er sliten. Jeg skjønner det! Du må hvile, få igjen pusten. Det har du jammen meg fortjent. Etterpå må du feire! Dette krever en real feiring! Nei, vet du hva! Dette var bare helt utrolig! Dette hadde jeg aldri trodd du skulle klare! Jeg trodde hun var uslåelig. Snakk om overraskelse! Snakk om å gjøre rent bord! Dette må være ny mesterskapsrekord! Jeg kan ikke skjønne annet. Det er bare å ta av seg hatten! Det er bare å bøye seg i støvet, og gratulere! Gratulerer så mye! Gratulerer!
10 ALLEEN
Hun løper bort til treningssenteret i enden av alleen. Hun har mørkt treningstøy på, og det lyse håret er satt opp i en hestehale. Når hun har trent og dusjet, bytter hun til den lyseblå tettsittende treningsbuksen og kommer joggende bort til kafeen for å drikke kaffe med venninnen, men først stikker hun innom den nye matbutikken på motsatt side av veien. Hun ville aldri ha satt sine veltrente ben eller barn innenfor dørene til fast food kjeden som lå der før. Det ville ingen andre i alleen heller, men den nye matbutikken er fin! Den liker hun! Den liker alle! Franske oster, italienske skinker, eksotiske grønnsaker, små pizzaer som er akkurat store nok til å mette en 3-åring, surdeigsbrød, croissanter og ferdigretter man kan ta med seg hjem.
– Se!, sier hun til venninnen når hun har satt seg ned, slengt hestehalen bakover, og tatt en slurk av den doble cortadoen. – Se hva jeg fikk tak i!.
Hun har kjøpt 6 skrelte poteter i en vakuumpakke. De er ferdigkokt, ligger i en kremsaus, og koster det samme som tre middager på fast food restauranten, men hun smiler blidt. Hun er kjempefornøyd, for det er ikke det at maten ikke er fæst som er poenget, det er ikke det at den ikke er fet, som er poenget, det er det at den ikke er for alle.
11 SKAMMEKROKEN (I)
Torsdag morgen.
Jeg kjefter på barnet mitt, pisker det med tungen, sender det et blikk som er så kaldt at Jeg grøsser når Jeg oppdager det i speilet. Hendene mine er stramme, knyttnever, stemmen hard, livløs, flat. Hadde bare Meg bedt Jeg stå i skammekroken - stå med hodet klemt inn mellom de kalde veggene til Jeg ikke så rødt mer, ikke så tusen røde prikker, bare rolig, rolig, hvitt! Hadde bare Meg dratt Jeg opp på tavla og bedt Jeg skrive ”Jeg skal ikke være slem mot barnet mitt mer” tusen ganger, fem tusen ganger, til Jeg ble så sliten i hånden at Jeg slapp taket i det rasende raseriet, og lot det falle, falle ned gjennom hodet, tvers gjennom hjertet, ut gjennom armen, død. Men Meg gjør det ikke. Meg redder ikke barnet mitt. Meg gidder ikke.
12 SKAMMEKROKEN (II)
Jeg går gjennom skolegården. Hun er der igjen. 14 år. Alene. Nei, det er meg. Jeg står der igjen. Står med overarmen inntil veggen. Hodet inn mot hjørnet. Skammekroken. De står på samme sted, innunder treet – bare noen meter unna. Jeg ser dem, i øyekroken. De ser ikke meg. Jeg er ikke der – jeg er fortsatt ikke der - jeg fins ikke - og det er rart, merkelig, for jo lenger jeg ikke fins, dess sterkere kjenner jeg at hjertet banker.
13 TID
Han ser ut som han skal delta i Tour de France der han løper ned bakken i tettsittende treningstøy, med sykkelhjelm på hodet - løper i full fart mens han triller sykkelen med høyre hånd, og barnevognen med venstre - løper helt ned til barnehagen, dytter vogna inn i et skur, og slenger datteren inn, før han kaster seg på sykkelen og suser lydløst videre ned til bilveien, forbi alle bilene som står i kø. Han koste seg for lenge. De koste seg for lenge, med frokosten,
han og datteren, syv minutter for lenge, men det går bra! Han kommer til å rekke møtet på jobben for han har fått god fart, veldig god, så god at han helt sikkert klarer å komme seg over fotgjengerfeltet, tvers over, på rødt lys, uten å se jenta som stirrer på grønn mann.
14 DET DYREBARE
Det er godt å være fri, godt å slippe å gå rundt og bære på alt mulig. Her i strøket er folk fri. De legger fra seg verdisaker, alt det dyre, alt det dyrebare, og stoler på at det går bra, stoler på at andre passer på. Det er utrolig deilig. Deilig å slippe å bekymre seg. Deilig å bare kunne reise seg og gå.
Forretningsadvokatene ved bordet til høyre for meg, har reist seg og gått bort til disken i andre enden av lokalet. De skal be om påfyll på kaffen, og kjøpe noe søtt. Han med smale briller har lagt igjen mobilen sin på bordet. Den er dyr og ny, den nyeste modellen på markedet. Den andre, en blek mann med tynt hår, har pc-vesken sin liggende på gulvet. Den er i ekte skinn, brun, og inneholder en smal, ny type pc. De lar verdisakene sine bli liggende, mens de kjøper svart kaffe og bakverk – en klissete brioche og et stort wienerbrød. Det er fint å kunne stole på folk. Her stoler man på folk. Man bekymrer seg ikke. Man er fri.
– Er det greit at jeg legger mobilen min her?, sier en ung mann som plutselig står ved siden av bordet mitt. – Jeg må lade den, sier han. Han har en dyr mobil i hånden, og peker på det ledige setet vis a vis mitt. Han snakker i vanlig stemme, ikke høyt så alle skal høre. Jeg nikker. Han legger mobilen på setet, og dytter laderen inn i stikkontakten på veggen før han går innover i lokalet og rundt svingen til et bord bak en hvit vegg. Derfra kan han ikke se verken mobilen sin eller meg. Han stoler på meg. Det er fint å kunne stole på folk. Da føler man seg fri.
Her i strøket føler folk seg frie. De har tillit til andre – stoler på at de passer på. Det er derfor mannen bak meg sukker så tungt. Han har nettopp blitt oppringt av en ansatt i barnehagen der sønnen hans går.
– Jeg må hente sønnen min i barnehagen, sier han til kollegaen, en mann på samme alder.
– Det har vært så mange syke barn i barnehagen i det siste, at styreren har sendt e-post til alle foreldrene om å holde barna hjemme til at de blir helt friske.
Han stønner oppgitt. Han trodde han kunne stole på barnehagen, stole på at de ville passe på. Det trodde de andre foreldrene også. Han er ordentlig fortvilet. Når man ikke kan stole på at de ansatte i barnehagen kan passe på syke barn, risikerer man å miste det mest dyrebare man har. Man risikerer å miste friheten.
15 OPPUSSINGEN
Venteværelset hos tannlegen er blitt pusset opp siden sist jeg var her. Langs de nymalte, hvite veggene står to myke lenestoler heltrukket i bronsefarget fløyel. Oppi dem ligger det paljettputer i samme nyanse. På et lite hjørnebord står en moderne, liten kaffemaskin med kapsler i ulike farger så man kan velge den kaffetypen man vil ha. Ved siden av den, står en høy sylinderformet glassbolle med eksklusive sjokolader innpakket i gullpapir, og en vannkaraffel med en limebåt oppi. På hyllen over, ligger tjukke billedbøker fra eksotiske reiser, og mote- og interiørblader av den dyre sorten. Men det er bildene på veggen som fester seg på netthinnen. På veggen til venstre henger et svært svart-hvit fotografi av en naken, hvit kvinnekropp - hodet hennes er ikke avbildet, kun kroppen fra halsen og ned til knærne. Fotografiet er i lyse, matte gråtoner og ville her i strøket blitt kalt ”estetisk”, ”delikat”, ”lekkert”. Kroppen ligger horisontalt, omringet av en babyrosa farge som får det til å virke som den flyter, vektløs, i luften. Skuldrene er presset mot hverandre slik at man ikke kan se brystene, mens magen er sugd så langt innover at det ser ut som den avbildede har holdt pusten. Den ene hoften er derimot fremskutt og løfter fram den myke rumpeballen. Jeg ser ingen føflekker. Kroppen har ingen rynker eller lyter av noe slag, og på underlivet er det ingen hår. Det er som om det er en naken jentunge som poserer, en jente som ikke er ferdig på barneskolen, en som er lang for alderen. Jeg snur meg og ser på motsatt vegg. På en stor flatskjerm vises en billedserie med fargerike fotografier av mørkhudede mennesker fra land sør for ekvator: en ung mann som ligger midt i veien opp-ned i en forvridd stilling med en tiggerskål på ryggen, en tannløs, eldre dame, vakre småjenter med alvorlige, sjokoladebrune øyne, fargerike kjoler og barbente føtter dekket av støv. Jeg leter etter en reklame nederst på skjermen – en reklame for SOS barnebyer eller Redd Barna, men finner den ikke. Bildene må være private. Jeg rekker ikke å se mer. Tannlegen roper på meg. Hun skal reparere en tann.
16 INTERVJUET
På de høye krakkene på kaffebaren sitter en kvinne omringet av tre gutter i ungdomsskolealder. Guttene sitter rak i ryggen, har pene, lyse skjorter på, og har ikke sagt ”jævlig” en eneste gang etter at hun kom inn døren. De skal intervjue henne om yrket hennes i forbindelse med en skoleoppgave. De har slått av mobilene sine, hilst høflig og tilbudt henne kaffe. Jeg sitter slik at jeg ser fjeset hennes forfra, og profilen til guttene. Hun er gammel nok til å være moren deres, har diskret sminke og dyre klassiske klær, og smiler, smiler med øynene, sjarmert av guttene rundt seg.
Den mørkhårede gutten stiller spørsmålene. Han har dem på et ark foran seg på bordet. De to lyse noterer i kladdebøkene sine. De er raskere med tommeltottene på mobilen enn med penn på papir. En av dem stryker stadig ut ord han har skrevet, og biter seg i leppa. Han prøver å følge med så godt han kan, men det er ikke lett, for kvinnen er en slags konsulent og bruker lange, vanskelige ord. Intervjuet er likevel ferdig på femten minutter for den mørkhårede er rolig og konsentrert. Når kvinnen tar på seg jakken, reiser alle tre guttene seg samtidig, og takker henne med et formelt håndtrykk. Straks hun er gått ut døren, setter de seg ned igjen, og diskuterer hvordan de skal fordele ansvaret slik at de blir ferdige innen fristen på mandag. De blir enige om hvem som skal skrive presentasjonen, hvem som skal lese korrektur, hva hver enkelt skal presentere, og at de på søndag ettermiddag skal dra hjem til den mørke og øve. Når alt er avklart, tar de fram mobilene sine, slår på lyden, og sjekker om det har skjedd noe nytt. Deretter pakker de skrivesakene sine ned i sekken, og går.
Jeg reiser meg, og henter en avis som ligger på et lite bord ved disken. Kaffen min er lunken, men jeg tar noen slurker mens jeg leser. Det er blitt gjennomført en ny, stor undersøkelse blant ungdom. I følge resultatene drikker ungdom mindre enn før, røyker mindre, gjør det bedre på skolen, og kommer sjeldnere i klammeri med politiet. Ikke bare det. De er også venner med foreldrene sine. Merkelig! Jeg trodde de var i slekt.
17 MISTE
Fjeset hans er en enorm åpen kjeft og ut kommer et hav av blodfersk sinne. Han har mistet kontrollen. Mistet den utover barna.
Heldige rockere,
som kan snerre, glefse, brøle,
kaste kroppen rundt i ville spasmer,
hente hemningsløst fra dypet,
fylle arenaer med blødende raseri,
knuse trommer, gitarer, glass,
skrike skingrende, nådeløst, høyt,
til ellevill, stående
applaus.
18 ELEFANTEN
Hvis ingen hadde hørt at elefanter kunne bevege seg, hvis ingen hadde sett det, ville de kanskje aldri trodd at de var i stand til det - tunge som de er, monumentale, som fjell.
Hvis ingen hadde hørt hva mennesker er i stand til, hvis ingen hadde sett det, ville de kanskje aldri trodd at de ville våge å berøre noe så stort.
Den indiske elefanten på mahognikommoden i stua, er liten og skinnende hvit. Hun er skåret ut i elfenben, og står mellom to grønne palmer. I gamledager kunne man gjennom det vakre hullmønsteret på ryggen hennes – hull formet som mandler – se at det var noe inni henne, men ikke ta på det.
Hvis man oppdager henne nå, vil man ikke bare se at venstre hofta hennes er knust - at hun strever med å stå på egne ben - man vil også kunne berøre det hun har på innsiden.
Det er kanskje derfor hun har haltet bakover, gjemt seg mellom palmene, skjult den runde kroppen bak bladene. Holder hun seg skjult, kan ingen se den lille, fullkomne hun bærer på. Holder hun seg skjult, kan ingen klå inni henne, ta med seg barnet, og gå.
19 KRIG
Minstemann er en meter og ti, og kan ikke forestille noe morsommere enn krig. I spillet han har foran seg på kjøkkenbordet, kjemper de gode mot ondingene. De stikker hverandre med sverd, hugger hverandre ned med øks, skyter på hverandre med pil og bue, slår hverandre med klubber og legger ut lava.
– Men det er ondingene som dør!, sier minstemann. – Se! Nå dør det en onding!, sier han, reiser seg fra stolen, og hopper opp og ned av begeistring.
Det nytter ikke å prøve å få han til å forstå, for når du prøver, når du prøver å forsikre deg om at han forstår at vi i den virkelige verden ikke skiller mellom gode og ondinger, så ser han på deg med de store, uskyldige øynene sine, og forklarer tålmodig at han ikke mener her.
– Jeg mener ondingene i utlandet!, sier han, så der står du og skjærer opp kyllingfiletene du har tenkt å steke, og lurer på hvor lenge det er til han melder seg til tjeneste i fremmedlegionen, men før du har tenkt ut tanken, snur han seg mot deg, og sier med sjokk i stemmen – Jeg har ikke laget middag! Øynene og munnen hans er store, vidåpne. Han har bakt rundstykker og boller og kringle, og kan ikke fatte at han aldri har laget en eneste middag, ikke et eneste varmt måltid, så du gir han de tre gulerøttene du har tenkt å koke, setter på springen for han, og legger en fjøl og en grønnsakskniv på kjøkkenbenken, og da løper han bort til vasken, bøyer seg fram og skyller gulerøttene fort med de myke, små hendene sine, skreller dem så entusiastisk at skrellet flyr rundt på benken, før han griper den skarpe, lille kniven begjærlig og skjærer gulerøttene i små runde skiver, skiver som han legger oppå hverandre, ved siden av fjøla, så de blir til et høyt oransje tårn, og mens han skjærer, for hver bit han skjærer, hopper han opp og ned, hopper gledesstrålende opp og ned, med den skarpe kniven i hånden.
20 TILFELDIGVIS
6-åringen og moren hans går så stille gjennom kafeen, at jeg ikke ville ha lagt merke til dem, hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde kikket opp fra boken min.
– Shhh!, står det på t-skjorten hennes. – No one cares.
21 UTENFOR (I)
Det er enklere med klær enn med følelser. I går deponerte jeg på en frakk – svær, formløs, gusjegrønn. I dag leverte jeg den tilbake og gikk ut av butikken lykkelig og lettet over å slippe å se ut som en middelaldermunk.
Nå sitter jeg på en utekafé med skrivesakene og en cappuccino foran meg på bordet. Det er strålende sol. Jeg er heldig som har funnet en ledig plass.
På bordet foran meg sitter en vever jente på 20 – babyhud, hestehale, ballerinasko. Hun fyrer opp en røyk mens hun snakker med sidemannen – lang, rufsete type, trettifem. En søt, kvalmende lukt siver mot meg. Øynene til Vever stråler mens hun beskriver effekten av det nye dopet hun eksperimenterer med. Intens opplevelse! Utenfor seg selv! Bare fint!
Det er fortsatt sol ute, varmt, men jeg kaster i meg kaffen, betaler og går. Jeg går forbi mange mennesker, mange barnevogner, mange butikker, mange søppelkasser, mange trær. Jeg går ned trappene til t-banen og setter meg på benk. Det er ingen steder å deponere følelsen – svær, formløs, gusjegrønn.
22 UTENFOR (II)
– Kan han ikke få slutte på fotballen hvis han vil?, sier han og ser forbi kona og ut vinduet, på biltrafikken.
– Slutte nå etter alle disse årene?, sier hun og setter kaffekoppen hardt ned på kafébordet.
– Hvis han ikke vil….?, sier han.
– Miste alle vennene sine?, sier hun og nå er stemmen krass. – Er det dét du mener? Det er der alle sammen er, vet du!
Han ser på veggen til høyre for seg, og gnir seg i pannen.
– Nei, vet du hva!, sier hun – Det er helt uaktuelt! Han kan ikke sitte hjemme alene hele uka! Jeg er moren hans! Jeg sitter ikke her og ser på at han faller utenfor!
23 DET VIKTIGSTE
Det er ingenting jeg er mer redd for enn å miste barna, men når vi går ut døren alle tre, og jeg må løpe inn igjen for å hente noe, så ber jeg ikke eldstemann om å passe på minsten. Nei.
– Pass vesken min!, roper jeg.
24 IKKE SÅNN
Det er mange kvinner på denne kafeen, mange som snakker om tankene sine, om mindfulness, men hun er noe annet. Hun er profesjonell buddhist.
– Går dét an?, spør venninnen. De har visst ikke sett hverandre på lenge.
– Ja, sier den proffe. – Jeg er sertifisert.
Hun ser ikke ut som venninnen sin. Hun ser ikke ut som noen av de andre kvinnene her. Hun har ikke jevn beige hud. Hun har ikke lett sminke. Hun har ikke langt hår. Håret hennes er ikke ryddig, og ikke symmetrisk, og ikke blankt, og ikke nyfønet. Det er ikke blondt og heller ikke farget i en naturlig fargetone. Hun går ikke i tettsittende jeans eller trange treningsklær eller hvit linkjole. Hun er ikke opptatt av å se feminin ut. Klærne hennes er ikke svarte, ikke hvite, ikke blå, ikke beige og ikke grå. Vesken hennes er ikke dyr, og ikke stor. Den henger ikke i albuekroken. Skjerfet hennes er ikke kjøpt, og er ikke diskret. Hun er ikke opptatt av nyanser, sjatteringer, fasetter, harmoni. Hun bruker ikke ord som ”delikat” eller ”smakfull”. Hun pleier ikke å gå her. Hun småprater ikke med de ansatte. Hun hilser ikke på noen av de andre kvinnene i lokalet. Hun har det kvinnene her ville kalt en alternativ livsstil - alternativ som i ”ikke et alternativ”.
25 ESKEN
Han ringte klokka 12 mens hun lå ute på solstolen, på terrassen. Han var kort, brysk, overhode ikke slik han pleide. Han trodde hun hadde flyttet på den lille, hvite esken. Han var helt sikker på at han hadde lagt den på kjøkkenbenken, men den lå ikke der da han dro på jobb klokka 6. Hun sa hun ikke ante hvor den var, at hun ikke hadde sett noen eske, og ba om unnskyldning minst fire ganger, lovet at hun skulle lete, finne den.
Det var så skummelt at han plutselig var irritert på henne, ordentlig sint, han som pleide å snakke så rolig og høflig til henne, som minnet henne om at de hadde vaskehjelp som kom annenhver uke, minnet henne om at hun ikke trengte å gjøre annet enn å handle litt mat av og til, ta en oppvask, og passe på lillegutt.
De hadde hatt en fin morgen - rolig og hyggelig. Han hadde våknet av seg selv rundt halv åtte, stått i sprinkelsengen i den lyseblå bomullspysjen, uthvilt og fornøyd, strukket de lubne armene mot henne, og smilt med de to fortennene stående som knøttsmå marshmallows i munnen. Hun hadde skiftet bleie på han, kilt de små, myke føttene, kysset dem, og han hadde ledd høyt og gurglende, og etter frokost, da de lekte på gulvet, hadde hun tatt et fint bilde av dem med mobilen og sendt det til moren sin, et bilde av de smilende fjesene deres tett i tett – hans lyse fjoner tett inntil hennes lange, svarte hår.
Etterpå, mens de lekte, hadde hun satt på en poplåt som han likte, og da hadde han krabbet i full fart bort til sofabordet, reist seg og holdt seg i bordet mens han løp rundt det og ventet - med et lurt glimt i øyet - på hun skulle fange han. Hun hadde holdt hendene fram, prøvd å få han til å gå selv, men han var ikke klar ennå. Kanskje neste måned. Det hastet ikke. Det var mange barn som ikke gikk før de var 13-14 måneder - flere i barnehagen som fortsatt holdt seg i stoler og bord eller krabbet rundt på alle fire. Han hadde holdt henne i hånden da de gikk inn i barnehagen i 9-tiden, stabbet inn på avdelingen, og satt seg tungt ned på rumpa, på bleia, med ryggen til, og ikke sett at hun vinket på vei ut.
Hun måtte kneppe opp jakken da hun gikk ned til matbutikken. Det var varmt ute til å være så tidlig på våren - minst 15 grader i luften. Hun satte matvarene raskt inn i kjøleskapet da hun kom hjem, og skyndet seg ut på terrassen. På den store plenen utenfor eneboligen var det kommet noen søte små blomster - lilla, gule og hvite, som bittesmå tulipaner, og på terrassen var de nye hagemøblene pakket ut, klare til bruk. Hun gikk inn på soverommet og hentet den blå engelsk-norsk ordboka som fruen hadde gitt henne, og la seg på en solstol med fjeset i skyggen. Stolen var mykere, mer behagelig enn hun hadde trodd. Hun hadde bare tenkt å teste den, lese noen gloser, og så gå inn igjen og ta oppvasken, men det var så deilig ute at hun hadde sovnet og våknet ikke før mobilen ringte. Etterpå var det umulig å finne roen. Hun kunne ikke skjønne at det hadde vært en eske på kjøkkenbenken, at hun ikke hadde sett den.
– Tenk om han tror at jeg har tatt den, tenkte hun, – tatt smykket eller øredobbene eller
hva det nå er han har kjøpt til fruen!
Fruen hadde vært grå i fjeset da hun dro på jobbreise, sliten etter lange kvelder på hjemmekontoret, etter nattevåk med gutten som hadde hostet flere netter på rad.
Hun måtte finne esken før fruen kom hjem, og spratt opp av solstolen.
Hun lette i stua først - løftet og flyttet på aviser og leker, deretter på kjøkkenet, på badet, på barnerommet, lette overalt, andpusten og stressa, bare ikke på rommet deres - det var privat - men hun fant den ikke. Den var ikke nede i leiligheten hennes i underetasjen heller. Hun lette der også, selv om hun visste at den ikke var der, selv om hun var sikker på det. Hun lette oppe en gang til, etter at hun hadde hentet gutten i barnehagen, men fant den ikke og satte seg til slutt fortvilet ned på en kjøkkenstol for å gi gutten mat, og skvatt da hun hørte nøkkelen bli vridd om i låsen. Klokka er allerede kvart på seks og nå er fruen her. Hun står ute i gangen og roper – Hei! til gutten, til henne.
– I´m so sorry!, sier hun da fruen kommer inn på kjøkkenet og kysser gutten. Han sitter i den høye barnestolen sin med mat - påsmurte brødbiter - på plasttallerkenen foran seg.
– I´m so sorry!, gjentar hun. Hun sitter på kjøkkenstolen ved siden av gutten og ser opp på fruen.
– Oh, don´t worry!, sier fruen. Hun har mørke ringer under øynene. Det ser ikke ut som hun har sovet på jobbreisen, på hotellet. Det ser heller ut som hun har jobbet hele natten, jobbet eller grått.
– I couldn´t find the box anywhere!, sier hun.
– Don´t worry!, sier fruen. –My husband has many at the office!
– Many?, sier hun og ser på fruen igjen, men fruen hører ikke. Hun snakker til gutten, kysser og klemmer ham mange ganger før hun setter seg tungt ned på en kjøkkenstol og tar av seg dressjakken og de høye skoene.
– Could you give him some more bread while I heat the soup?, sier hun og stapper noen tjukke dokumenter lenger ned i vesken, en stor, beige skinnveske som hun har satt på stolen ved siden av seg.
– Yes, sier hun og legger noen brødbiter oppi hånden sin, så gutten kan forsyne seg derfra.
Fruen reiser seg og tar en plastbolle med gulrotsuppe ut av kjøleskapet. Hun prøver å helle suppen oppi en ildfast skål, men skjelver sånn på hånden at hun søler utover kjøkkenbenken, og stønner. Hun henter kluten som ligger ved kjøkkenvasken og tørker opp. Døren til mikrobølgeovnen står åpen og hun skal akkurat til å sette resten av suppen inn da hun kikker ut vinduet.
– Shit!, roper hun. – Shit! Shit! Shit!
Venninnen hennes, som bor noen hus bortenfor, står utenfor ved porten og vinker. De kan se henne, alle tre.
– Mamma!, sier gutten, og ser opp på moren sin med store øyne. Hun snur seg og klapper han på kinnet, sier noe med vennlig stemme, før hun snur seg tilbake mot vinduet og prøver å vinke til venninnen, samtidig som hun trekker genseren nedover hoftene, med suppebollen i hånden. Hun mister grepet og søler suppen utover buksebena.
– Je-zus!, roper hun, setter bollen fra seg, og signaliserer til venninnen at hun kommer om to minutter. Venninnen nikker og smiler. Hun har lyseblått tettsittende treningstøy på, og har satt det blonde håret opp i en høy hestehale. Hun ser nydusjet og nysminket ut, der hun står og tripper med høyre hånd på håndtaket til den blå barnevognen.
– I forgot!, sier fruen, rød i kinnene. Hun tar kjøkkenhåndkleet som henger på komfyren, og prøver å tørke bort klisset på buksene.
– We were supposed to go for a run today!, sier hun, slenger det skitne håndkleet på gulvet og vasker hendene i kjøkkenvasken. Hun roter i vesken til hun finner mobilen og snakker inn i telefonen, andpusten, med sint stemme. Noe om klokka fem. Han skulle sikkert vært hjemme allerede - klokka på komfyren er seks - men han kommer nok ikke med det første. Han må sikkert jobbe, jobbe langt utover kvelden slik han har gjort de siste tre ukene.
– Do you have any plans today?, sier fruen og snur seg mot henne.
– No, sier hun.
– Could you look after him for an hour? I promised my friend I would go running with her.
– Of course!, sier hun. – No problem!
Hun har ikke noe imot å passe på gutten. Han er så søt og lett å ha med å gjøre. Dessuten betaler de henne alltid ekstra hvis hun jobber mer enn avtalt – hvis hun jobber i helgene eller mer enn fem timer på hverdager. Hun vet at hun er heldig med sin vertsfamilie, heldigere enn mange andre au pairer.
– Are you sure?, sier fruen, og gnir seg i øynene med baksiden av hånden.
– Yes, yes!
– You can have the day off tomorrow, sier fruen. – I can work at home. I have hjemmekontor.
– It´s fine. Don´t worry!, sier hun, og reiser seg for å sette på mikrobølgeovnen. Hun lukker døren, og da ser hun den. Esken ligger bak mikrobølgeovnen, bak den åpne døren, inne i hjørnet. Hun er så lettet at hun må svelge for ikke å begynne å gråte.
– I found it!, sier hun og stemmen hennes skjelver.
– Oh, good!, sier fruen. – Just in time!
Hun tar esken og løper opp trappene til soverommet for å skifte til treningstøy.
– I´ll be back in an hour, sier hun da hun kommer ned igjen, iført svart treningsbukse og en lang løs treningsjakke. Hun legger esken på kjøkkenbordet.
– Could you throw the box in the garbage for me? sier hun, og bøyer seg ned for å kysse gutten farvel.
– Don´t put him to bed!, sier hun. – I want to do it myself. Hun går ut i gangen, tar på seg joggeskoene og løper ut.
Gutten tar brødbiter fra tallerkenen mens hun varmer suppen. Hun kjenner på den med fingeren. Den er for varm. Hun må avkjøle den litt før hun mater han.
Hun ser på esken på kjøkkenbordet.
– Han har ikke pakket den inn engang!, tenker hun. – Mannfolk!
Hun tar av lokket og kikker oppi. Det er umulig å se hva esken har inneholdt, men det ligger et lite, hvitt ark inni, en slags garanti, tror hun. Hun henter den blå ordboka i stua, går inn igjen på kjøkkenet, setter seg ved siden av gutten, og søker på ordet som står øverst på garantien. Det står ikke i ordboka, så hun reiser seg og henter mobilen som ligger på kjøkkenbenken ved vinduet, forsikrer seg om at hun har gratis nettforbindelse, og staver ordet forsiktig. Bilder og betydning kommer straks opp på skjermen. Hun kikker på bildene og leser ordet som står der - bøyer seg ned mot skjermen og leser flere ganger for å få det inn i hodet, for å begripe. – Det er ikke mulig!, tenker hun. Hun ser på bildene av det som ligner på en klokke før hun leser ordet igjen, staver seg gjennom det.
– S-k-r-i-t-t-e-l-l-e-r, mumler hun, og kikker langsomt opp, og ut av vinduet. Fruen har løpt et godt stykke allerede, løpt opp bakken, helt opp til toppen. Nå er det like før hun forsvinner, forsvinner ut av synet.
26 EIE
Hun gjør sin entré kvart over åtte. Øynene sveiper over kundene på kafeen. Se! Sett! Hun stiller seg i kø foran disken og retter seg opp i ryggen. Lang. Slank. Unge bryst – fram. Langt hår – mykt. Hun bestiller. Myndig stemme, stort smil. Chai latte! Sitte her! Hun tar hendene i baklommene. Sprettrompe. Endeløse ben. Hun snur seg og ser på hver enkelt. Raskt. Sånn i forbifarten. Se! Sett! Sveiper forbi fjeset hans og så tilbake til damen bak disken. Hun eier stedet. Ikke på ordentlig. Hun bare eier det.
Han. Kjendis. Stamkunde. Høy. Slank. Retter seg opp. Brystkassen - bred. Musklene - stramme. Bestiller, ryggen mot disken, blikket mot glassdøren. Myndig stemme, kjølig. Dobbel Cortado! Raskt! Ta med! Venter - rastløse ben. Ser gjennom glassdøren på den svarte Teslaen parkert utenfor. Tar kaffen. Kjører av gårde. Ser seg ikke tilbake. Han eide stedet. Ikke på ordentlig. Han bare eide det. Til nå.
27 NÆR
Den gamle damen som bodde i rekkehuset ved barnehagen, har flyttet til en leilighet i en ny blokk. Den ligger like ved matbutikken. Det er praktisk å bo nær butikken.
Trebarnsmoren som kjøpte rekkehuset, holder på å flytte inn. Sønnen skal begynne i barnehagen neste uke når han og søstrene er hos henne. Det er praktisk å bo nær barnehagen.
Søstrene går på barneskolen. De kan gå til skolen selv. Det er praktisk å bo nær skolen.
Skolen ligger mellom rekkehuset til moren, og eneboligen der faren fortsatt bor. Det er praktisk å bo nær mor og far.
28 JAKKEN
Jeg kjøper billett av bussjåføren, en blek mann med tung, øst-europeisk aksent. Han gir meg billetten, og spør om han kan få stille meg et spørsmål - om jeg kan forklare ham hva de lange, gule stroppene som henger ned fra vinterjakken min betyr. Han har sett mange i området gå med dem. – Hva de betyr?, sier han.
Jeg ser på han. Det er så varmt her plutselig. Jeg har lyst å dra ned glidelåsen på jakken, dra den helt ned.
– De betyr ingenting, sier jeg, og skynder meg innover i bussen, så langt bak som mulig.
Sjåføren tror at jeg har hengt de refleksgule stroppene på jakken selv – hengt dem foran og bak for å markere støtte til en viktig sak – for å vise sympati for flyktninger, overgrepsofre, kreftsyke, for å demonstrere motstand mot krig, fattigdom, urett, og jeg har svart nei, stroppene betyr ingenting. Men det er ikke sant. De betyr noe. De viser noe. På lang avstand. De roper, utover hele bussen. De roper: her går en kvinne som har råd til den dyreste vinterjakken på markedet.
29 STORT OG SMÅTT
Hun tenkte på det dagen etter, tenkte at kvinner som henne, sånne som henne, som alltid hadde holdt på litt i det små, rotet med noen langs grensen, tett inntil grensen – at de, hvis de plutselig ble tatt med storm, blåst over kanten, virvlet rundt i fart, inn i den store troløsheten, at de, som hun, ville forstå at det bare var å få bena ned på jorda igjen, lande, ta et skritt bakover, bare et lite skritt, roe gemyttene, og så ville alt bli bra igjen. Hun tenkte at det heller var de som aldri hadde tullet med noe, aldri vært i nærheten av grensen, aldri rotet rundt, aldri rotet, at de ville rote det til hvis de plutselig havnet over grensen. At sånne som dem, hvis de ble blåst av banen, tatt av vinden, kastet rundt av den brusende, berusende lykken, at de ville misforstå, at de ville tro at denne ville, vakre lykken var noe helt spesielt, noe unikt, noe ekstraordinært. At de ikke ville tenke, ikke tenke seg om, ta dumme, raske, rare beslutninger - rykke de små opp med rot, holde dem sidelengs, riste jorda av dem, plante dem om i et fremmed bed, grave en dyp grop, trykke dem ordentlig nedi, fylle på med ny jord rundt. Hun tenkte at de ville gjøre noe sånt, ikke hun, ikke sånne som henne. Men hun var ikke sikker. Det var ikke sikkert. Kanskje det heller var motsatt.
30 SKAM
– Hun vil bo hjemme et år til, sier hun til kollegaen, en kvinne på samme alder som henne selv. De har spist opp sandwichene sine, og har snakket høyt og lenge om hun som vil bo hjemme. Hun har alltid vært flink på skolen, men nå har hun bestemt seg for å vente litt med studiene - ta et friår og heller ha deltidsjobb på en kafé eller i en klesbutikk.
– Hun synes det er deilig å bo hjemme, sier moren. – Slappe av litt etter kjøret på videregående. Det er jo trygt og godt. Det skjønner jeg!
Kollegaen nikker. Hun har mobilen foran seg på bordet og har fulgt med på klokka. – Nå må vi gå, sier hun og reiser seg. De tar på seg vinterkåpene og skynder seg ut.
– Trygg du lissom!, sier mannen som sitter til venstre for meg. Han har bustete grått hår, og har snudd seg sidelengs for å se meg inn i øynene.
– Trygg?, gjentar han. – Hva er dét for no´? Hvorfor vil de heller være trygge enn selvstendige?
– Jeg vet ikke, sier jeg.
– I min ungdom kunne vi ikke komme oss fort nok hjemmefra, sier han. – Vi ville ut! Klare oss selv! Det var en skam å bli boende hjemme, skal jeg si deg! Direkte flaut var det!
Jeg nikker. Jeg kjenner meg igjen, selv om jeg er 20 år yngre..
– Trygg, sier han og rister på hodet. – Trygg kan du være på sykehjemmet!
31 FLYTTE
– Det var innmari dårlig gjort av henne!, sier hun. Hun har langt, nybørstet hår, en svær gymbag på gulvet, og en rød smoothie på bordet foran seg.
– Det med foreldrene, mener du?, sier han og drar den mørke luggen bort fra øynene. Han er 21, lang og slank, men sitter fremoverbøyd, lut og alvorlig, som en gammel mann.
– Ja, sier hun. – Hun hadde ikke trengt å si det høyt! De hadde blitt kjempesåret hvis de hadde hørt det! De er bare så hyggelige!
– Ja, kanskje, sier han, og biter seg i leppen. – Jeg vet ikke.
Han strekker seg etter den grå capsen som ligger på bordet, og fikler med den.
– Det er´kke sånn at jeg har noe nært forhold til foreldrene mine, jeg, lissom, sier han, og snur hodet brått for å forsikre seg om at det ikke er noen kjente bak ham som lytter. – Jeg snakker mye heller med gutta.
– Hvorfor flytter du ikke da?, sier hun, og den barnslige stemmen har fått en skarp kant. – Du bestemmer jo selv! Du kan jo bare flytte!.
Han ser ned på capsen, og det er røde flekker på kinnene hans. – Det har ikke noe å si, sier han stille. – Jeg har kjellerstua. Jeg or´ner meg mat selv.
32 HJELP
Hun som sitter nærmest meg, har samlet det lange håret sitt over det ene brystet slik unge kvinner gjør nå til dags når de skal fotograferes. Venninnen, som sitter tvers overfor henne har drukket opp kaffen sin og påført leppene et nytt lag med lipgloss. De har løpt fra jobben for å rekke å drikke kaffe sammen, men har sittet ved bordet til høyre for meg og diskutert i ti minutter, uten å komme til noen konklusjon. De klarer ikke å bli enige om hvilken vei de skal kjøre til barnehagen. Hvilken vei som er kortest, nå i rushen.
Jeg bøyer meg mot dem.
– Det enkleste er å la bilen stå, og spasere oppover den veien, sier jeg og peker ut vinduet til venstre. – Det går en sti mellom rekkehusene opp til barnehagen.
De ser på meg. De sier ingenting, de smiler ikke, de bare ser på meg - som fotomodeller i et moteblad. Jeg lener meg tilbake, rød i kinnene.
Jeg tror jeg skal liste meg ut, liste meg lydløst ut, og la sminken og klærne ligge igjen på stolen.
33 FORUTSEENDE
– Det er ledig!, sier damene i kor før de skynder seg bort til vindusbordet, henger de svarte håndveskene sine på stolryggene og setter seg.
De er venninner og har møttes på denne kafeen hver onsdag klokka 13 helt siden de ble kjent. Begge har hvitt nyfrisert hår, lett sminke og perler i ørene. I dag har de hvite silkebluser på og mørkeblå vårjakker. Jakkene matcher de beige buksene deres og de lave, fornuftige skoene.
– Hva skal vi ta i dag da?, sier hun som sitter nærmest vinduet, og åpner kakemenyen så de kan kikke på den sammen. – Wienerbrød?
Den andre nikker.
– To svarte kaffe og et wienerbrød på deling, sier den første når kelneren kommer bort til bordet deres for å ta opp bestillingen. Han nikker, og kommer tilbake med et oppskåret wienerbrødet, kaffe og to servietter. Damene spiser og drikker før de tørker munnvikene omhyggelig med hver sin serviett. Deretter lener de seg bakover mot stolryggene sine, og snakker og nikker annenhver gang.
Jeg ser på dem. Jeg synes de er kloke damer. Forutseende. Skulle en av dem falle fra innen neste kafébesøk, trenger den andre bare å ta med seg et speil.
34 TILBAKEMELDING
Jeg finner ut at jeg skal spørre eldstemann om råd. Han er blitt 9 år, og sitter overfor meg ved kjøkkenbordet.
– Tenk deg at jobben din er å holde kurs for folk, sier jeg. - Du har holdt på i mange år, ,men du er skikkelig dårlig. Du forbereder deg aldri, sier bare ting som alle vet, og forklarer aldri det som er vanskelig, så folk sitter der og er helt oppgitt.
Han ser forbi meg, ut kjøkkenvinduet, på et punkt i det fjerne, slik han gjør når han lytter konsentrert, slik han gjør når det er alvor.
– Hva ville du ønsket?, sier jeg. – At folk skulle holde kjeft, og fortsette å snakke om hvor elendig du er, eller at noen ga deg beskjed om å skjerpe deg?.
Han ser på meg, og det er smerte i blikket. Noen har snakket stygt om han bak ryggen hans – snakket om hvor håpløs han er. Han har vondt.
– Få beskjed, sier han stille, og vrir urolig på seg.
– Synes du de burde si det til deg, eller sende deg en e-post?, sier jeg
– E-post, sier han og svelger.
– Hva ville du tenkt hvis du fikk en sånn e-post da?, sier jeg
Han ser på meg et lite sekund før han svarer, blek i fjeset.
– Jeg ville gjort det jeg pleier å gjøre når jeg ikke vet om jeg kommer til å klare noe,” sier han. – Jeg ville svart ”Jeg skal prøve”.
35 FREMMED (I)
Hvis hun sier noe, kommer alle til å forstå at hun er en fremmed, så hun holder munn.
36 FREMMED (II)
Hun gir mannen sin en beskjed på farsi før hun setter cappuccinoen min på disken.
– Tusen takk!, sier jeg.
– Bare koselig!, sier hun.
Jeg tar med meg kaffen bort til hjørnebordet og mens jeg går tenker jeg, at jeg håper ingen, noen gang, kommer til å rette på henne.
37 GREIT
Han småløper ned til t-banestasjonen med hettejakken åpen. Jeg kan se at han har blitt et hode høyere siden sist, men uttrykket i øynene hans, klarer jeg ikke å tyde – er han lei seg eller bare lei?
Det er greit at han ikke hilser når han oppdager meg, at han holder avstand så jeg ikke skal spørre hvordan det går, at han skynder seg ned til enden av perrongen, der han kan stå helt alene. Alt dét er greit, bare han følger de andre inn på banen, bare han går sammen med noen gjennom undergangen, bare han ikke gjør det han gjorde for to år siden, da han gikk på ungdomsskolen – hopper ned på skinnene.
38 PÅ BANEN
Før i tiden pleide ikke folk å hilse på fremmede på banen. Fremmede hilste man bare på, på søndager, i marka. På banen så man aldri folk man ikke kjente. Sånn er det fremdeles. Det er derfor jenta som akkurat er ferdig med å sminke seg, ringer til venninnen nå, etter å ha lagt mascaraen og speilet i vesken. Nå er et godt tidspunkt å fortelle venninnen alt som har skjedd de siste tre dagene – alt om festen, legetimen, prevensjonen.
39 I SKOGEN
– Ma-mma! Ma-mma! Ma-mma!
Jeg hører at han roper, roper med gjennomtrengende stemme, roper så høyt at jeg hører det selv om verandadøren er lukket, selv om han er nede på stien i skogen, i skogen nedenfor huset vårt.
– Ma-mma! Ma-mma! Ma-mma! fortsetter han, og jeg hører at det er en gutt, ikke en bitteliten gutt, ikke en gutt i barnehagen, men kanskje en i barneskolen, en som er i nød. Jeg åpner verandadøren og ser ned på stien, ned mellom grantrærne. Det er egentlig ikke en sti, det er mer som en vei, bred og jevn som et fortau, lett å gå på, lett å trille barnevogn på.
– Går det bra?, roper jeg. Jeg ser ingen bak grantrærne, men jeg hører han rope, rope og rope
Ma-mma! Ma-mma! Ma-mma!
– Går det bra?, roper jeg. – Trenger du hjelp? Og da ser jeg han, da ser jeg dem. Han er en lang, slank gutt i ungdomsskolealder med bustete, høyt hår. Han går veldig langsomt mens han holder faren, en mann med samme ansiktstrekk som han selv, hardt i armen - halter og vagger annenhver gang for han klarer ikke å strekke bena ordentlig ut. Knærne hans er bøyd mot hverandre, ryggen er lut og hodet henger tungt til siden. Bena kan knapt bære han, men han går tur i skogen med faren sin, øver seg, prøver å styrke de svake bena mens han holder faren i armen for ikke å snuble. Det er fint å gå der på formiddagen, på en hverdag, gå på den brede stien i skogen når det ikke er noen andre der, ingen som snur seg og stirrer, ingen som snur seg vekk, fint å gå der ingen ser, der ingen hører, men i dag er det noen som hører, jeg hører, jeg hører gutten, hører hans gjennomtrengende rop gjennom den lukkede verandadøren, og jeg går ut på verandaen og roper – Går det bra? Trenger du hjelp?, og da må faren svare, han er nødt til å rope tilbake, rope – Det går bra!, rope – Det går fint!, selv om han ikke skjønner hvordan dette skal gå, selv om han ikke fatter hvordan han skal klare en eneste dag til.
40 FASTBOENDE
Naboen bærer svære pappesker ut av huset. Det står en hvit lastebil på parkeringsplassen utenfor. Kona har pakket hele helgen. Hun skal flytte.
Folk flytter, naboer flytter, flytter videre, flytter fra hverandre, får orden på ting, orden på rotet, men vi, vi blir boende, boende og krangle om den overfylte boden, boende og kverne om kleshaugen i skapet som gjør at vi aldri finner genseren vi leter etter, boende og irritere oss over haugene med leker som barna aldri rører, haugene med ødelagte ting vi aldri reparerer, aldri kaster, aldri blir kvitt, aldri blir helt kvitt, fordi vi har plass til dem, fordi vi har rom. Ja, vi blir boende, boende sammen, sammen med rotet, og fortsetter å krangle, krangle og kose oss, krangle og kose oss, midt oppi rotet, midt oppi alt sammen, år etter år.
41 BLIKKFANG
– Skjønner du hva jeg mener?, sier hun og ser bort på fireåringen sin. Vi sitter innerst i kafeen med ryggen mot veggen, mens gutten, som har spist opp kanelbollen sin, står med nesen inntil glassdøren for å se på den viltre valpen utenfor.
– Det er det bedende blikket, sier hun, og tårene henger i øyevippene. - I går ettermiddag, så han på meg, og spurte så pent om jeg kunne leke med han, at jeg tenkte: Herregud, hvor mange ganger har jeg sagt nei?.
42 SUKK
Hun skal spise frokost med venninnen her på kafeen, og smiler et stort vakkert smil idet hun får øyet på henne innerst i et hjørne. Hun ser på venninnen, men vi ser på henne. Hun er spedbygd og ikke spesielt høy, men har den rake, fine holdningen til en som har danset ballett hele livet. Det lange, tjukke håret er naturlig kastanjebrunt og satt opp i en høy, løs hengende dråpe slik at man kan se den grasiøse halsen, og de delikate sølvøredobbene som henger pent ned fra ørene. Ansiktet har en varm naturlig glød, kinnbenene er høye, kinnene myke, og de mørke øynene store og åpne som et barns. Hun skal spise frokost - breakfast at Tiffanys. Hun setter seg ved siden av venninnen, rett i ryggen, og småprater mens hun tar av seg saueskinnsjakken. Under, har hun lag på lag med florlette, delikate ulltrøyer i matte grånyanser som går ton-i-ton. Hun er slank og yndig, ikke benete - akkurat riktig, akkurat passe. Når hun reiser seg og går bort til disken for å bestille te og scones, kan alle se at hun har smale, mørke bukser på, og lave vintersko. Selv uten hæler virker bena hennes lange, og uten hæler virker stilen avslappet, uanstrengt. Hun trenger ikke anstrenge seg. Skulle hun plutselig bli invitert i et selskap, kan hun bare skifte til fotsid silkekjole og høye sko her og nå, og gå rett inn hvor som helst, rett på en eksklusiv fest med hvem som helst.
En ung kvinne som sitter ved vinduet, får øyet på henne og sukker stille, som om hun plutselig kom på noe hun hadde glemt - noe trist, vemodig. De andre gjestene stjeler stadig blikk på henne, de også, men hun merker det ikke. Hun spiser opp sconesen sin, tar på seg jakken, og gir venninnen en avskjedsklem, før hun går ut døren, med alles øyne på seg. Den unge ved vinduet kikker ut på henne, og sukker på nytt. Jeg forstår henne. Jeg skal sukke straks jeg også, og etterpå skal jeg gå ut, sette meg på trappa med gitaren, og synge Moon River.
43 HA
Jeg setter meg på sofaen og venter.
Jeg vil at han skal se på meg,
se på meg med lengsel,
se på meg slik fremmede menn ser på meg,
omfavne meg med blikket, slik den fremmede på busstoppet gjorde,
fange meg i varm spenning,
lukke meg inn i dirrende uro,
holde meg der,
holde meg spent,
men han gjør ikke det,
han ser ikke på meg med lengsel.
Man lengter ikke etter det man har.
44 NY
Rekkehuset var nyoppusset da de nye naboene – et ungt ektepar med en baby – flyttet inn. Jeg kan ikke huske at det kom noen flyttebil. Det var ingen flyttefolk som bar store, stappfulle pappesker inn i stua og stablet dem på det nye stuegulvet. Da jeg gikk forbi vinduene deres – kjøkkenvinduet og stuevinduet deres står tett i tett – så jeg bare nymalte hvite veggene, nye stålgrå hvitevarer på kjøkkenet, og babyen som lå og lekte på det nye leketeppet i stua.
Etter en uke kom en varebil med den nye, lysegrå ullsofaen. Dagen etter kom den nye sitronkurven i kjøkkenvinduet. Det gjorde seg godt med sitroner - en fargeklatt i det hvite og stålgrå. Noen dager senere kom det nye glassbordet og noen nye pyntegjenstander – en kobberfarget lysestake og en matchende fruktbolle. Det var først etter fire måneder at det nye maleriet kom opp på stueveggen – et stort abstrakt bilde i duse nyanser som passet perfekt til sofaen og de nye avlange pynteputene.
Mannen plantet nye tujaer i skråningen utenfor vinduene i april, men selv om de vokste en del i sommer, kan man fortsatt se inn i stuen deres. De har ikke fått kjøpt persienner ennå.
Det er i grunnen sjelden jeg ser dem andre steder enn hjemme. Av og til ser jeg mannen, i 7-tiden om morgenen, kjøre ut av garasjen i den nye Toyotaen. Den er stor og har plass til både barnevogn og handlevarer. Henne ser jeg sjelden utenfor huset, men for noen uker siden gikk hun kveldstur i en vid, lysegul bomullskjole – den var strøken og hadde puffermer. Den så veldig moderne ut. Den er nok ny.
I går da jeg tittet inn i stuen deres, holdt de på å montere den nye designlampen over spisebordet. Bordet og lampen passer fint sammen. De ble nok kjøpt samtidig. I dag gikk jeg forbi henne inn i nærbutikken. Hun trillet på en ny mørkeblå barnevogn. Jeg kikket oppi. De har fått ny baby.
45 VEIEN HJEM
Jeg tar den stille veien gjennom villastrøket. Jeg må hjem – hjem til T, hjem til barna.
Det er så stille her i dag, selv hundene er stille. En terrier ligger og døser på trappen foran et hvitt hus – hviler hodet på forlabbene, varmer den myke pelsen i sola.
Jeg tar alltid den stille veien hjem – alltid den samme veien. T. sier det skjer så mye i hodet mitt, at alt blir nytt uansett.